mp3 spiller
"Lekker selvbeherskelse" - Adresseavisen
27.11.2008 14:00 by Steinar Raknes
Strålende melodier, elegant og klokt spilt fra trøndersk jazzelite.
Steinar Raknes (bass), John Pål Inderberg (saksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Håkon Mjåset Johansen (trommer): En kommer ikke mye nærmere et stjernelag innen trøndersk jazz enn disse fire - og Raknes' første soloplate er blitt akkurat så flott som en kunne håpe på.
«Tangos, Ballads & More» er en dempet, vakker plate der Raknes selv har skrevet syv av ti låter. Nå er det jo ikke noe nytt at nestor John Pål Inderberg spiller med sine elever, men det er sjelden det høres så naturlig ut som her. For dette er musikk som har «rent av seg hornene» og framstår som voksen, klok og verdensvant. Kvernberg, Inderberg og Mjåset Johansen utviser en bemerkelsesverdig disiplin og selvbeherskelse når de alle legger seg på en «less is more»-linje i omgang med låtene og spiller med en unik eleganse, som om hver eneste tone betyr all verden.
Dette er ikke en cd som renner over av «lidenskap». Eller - det gjør den faktisk, men ikke den overtydelige, maniske og lett fjollete versjonen. Likevel ligger det mange sterke og inderlige følelser, ikke minst overfor låtskriver Raknes' nærmeste, i musikken som spilles med ettertenksomhet, ettertrykk og et klokt alvor som føles genuint.Nå visste vi jo for så vidt at denne gjengen kan spille, en litt større overraskelse er det at Raknes er en såpass knallsterk låtskriver. Det er bassistens egne bidrag som virkelig skinner på dette albumet, og melodiene her er så flotte at det søkker i sjela.
HØYDEPUNKT: «Almodovar» og «Tango Rachetti»
Steinar Raknes (bass), John Pål Inderberg (saksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Håkon Mjåset Johansen (trommer): En kommer ikke mye nærmere et stjernelag innen trøndersk jazz enn disse fire - og Raknes' første soloplate er blitt akkurat så flott som en kunne håpe på.
«Tangos, Ballads & More» er en dempet, vakker plate der Raknes selv har skrevet syv av ti låter. Nå er det jo ikke noe nytt at nestor John Pål Inderberg spiller med sine elever, men det er sjelden det høres så naturlig ut som her. For dette er musikk som har «rent av seg hornene» og framstår som voksen, klok og verdensvant. Kvernberg, Inderberg og Mjåset Johansen utviser en bemerkelsesverdig disiplin og selvbeherskelse når de alle legger seg på en «less is more»-linje i omgang med låtene og spiller med en unik eleganse, som om hver eneste tone betyr all verden.
Dette er ikke en cd som renner over av «lidenskap». Eller - det gjør den faktisk, men ikke den overtydelige, maniske og lett fjollete versjonen. Likevel ligger det mange sterke og inderlige følelser, ikke minst overfor låtskriver Raknes' nærmeste, i musikken som spilles med ettertenksomhet, ettertrykk og et klokt alvor som føles genuint.Nå visste vi jo for så vidt at denne gjengen kan spille, en litt større overraskelse er det at Raknes er en såpass knallsterk låtskriver. Det er bassistens egne bidrag som virkelig skinner på dette albumet, og melodiene her er så flotte at det søkker i sjela.
HØYDEPUNKT: «Almodovar» og «Tango Rachetti»