harstad
link to tundra group
header

Great review of SKAIDI in Ballade/MIC

24.05.2008 13:40 by Steinar Raknes

23.05.2008

Av Carl Kristian Johansen

ballade.no

Joik forteller ikke om noe i vanlig forstand, men er mer et uttrykk for å gjenskape et bilde eller en forestilling av personer, steder, dyr eller naturfenomener. Dette albumet er spilt inn i Sofoenberg kirke, men er et uttrykk for stedet Skáidi - og det er derfra verden ses og gjenskapes. Dette lille stedet ligger på enden av Sennalandet, som er et ganske fascinerende slettelandskap man må krysse hvis man skal bile fra Alta til Hammerfest eller Nordkapp.

Bassist Steinar Raknes er stadig å finne på plate i forskjellige konstellasjoner, fortrinnsvis innenfor jazz, mens Skáidi - Where the rivers meet er joiker Inga Juusos første albumutgivelse på hele 17 år. Skaidi ble for øvrig sluppet samtidig som Váimmu ivnnit - Pattern of the Heart, der Juuso og Raknes er å finne i et større band.

Dette er et nedstrippet, men allikevel uttrykksfullt album fra Steinar Raknes og Inga Juuso. De bruker ikke de helt store faktene eller de strenge skjemaene for å mane fram det de ser fra stedet mellom de to elvene. Gnisten i samarbeidet ligger i joikens assosiasjonsrekker og jazzens improvisasjon.

Gjennom de 14 relativt korte sporene kan man oppleve overraskende stor variasjon i musikken. Grovt sett beveger Juuso seg fra det jeg oppfatter som det mer tradisjonelle joikuttrykket til lydmalende og hypnotiserende strupeøvelser.

Mellom dette, og midt i låtrekken på albumet, finnes sporet Moraš calmmit. Det er et spor der Juuso synger på samisk med en slags egenutviklet syngejoik. I den formen høres plutselig det samiske språket helt annerledes ut, og umiddelbart gav det meg assosiasjoner til Japan. Raknes' nesten melankolske toner gir på dette sporet dybde til låtens tittel og innhold, nemlig noe som kan oversettes til norsk som Forgråtte øyne.

Vi kan finne personjoiker og dyrejoiker på dette albumet. Sporet Guovža, Bjørnen, er det mest fascinerende i så måte, selv om det påfølgende reinsimle-"portrettet" scorer på originalitet og kanskje litt humor i min bok.

Raknes og Juuso gir også sin helt originale tolkning av mørketiden gjennom Skábma. Den mest interessante lydlige framstillingen av et naturlig fenomen er allikevel noe som henger sammen med mørketiden, nemlig Guovssahas, Nordlys.

Juuso visker og tisker, og veksler mellom å bruke stemmen langt nede i halsen og mer konvensjonell nynning. Mens Juuso høres ut som en kastvind, eller mer konkret som ideen om et nordlys som bukter seg rastløst over nattehimmelen, plukker Raknes hurtig og stødig på strengene i de mørke registrene som for å understreke det dramatiske. Guovssahas blir tydelig og abstrakt på samme tid.

Om joik defineres som å gjenskape, vil jeg si at en kunstnerisk framstilling av et naturfenomen aldri har korrespondert mer med min egen forestilling om det samme. Det blir nesten noe magisk over dette.

Go back