mp3 spiller
"Norges neste store jazzeksport..." - Tidens Krav
11.12.2008 18:49 by Steinar Raknes
Sommerbris i vinterland
Av Kjell Ove Holsbøvåg
Dersom musikken til Steinar Raknes skal beskrives, må det være som en sval sommerbris på en sensommerdag.
Slik føltes det i alle fall da han sammen med Ola Kvernberg, John Pål Inderberg og Erik Nylander inntok hotellkjelleren på Sunndalsøra, og leverte den 50. konserten i løpet av de fem år Sunndal Jazzklubb har eksistert.
Jubileumsgaven til seg selv, var et lag musikere i den ypperste norgeselite. Musikere som fra Sunndalsøra, dro videre til Volda søndag. Og derfra vendte nesen mot Argentina der de skal være i to uker.
– Vi skal vel spille fem konserter der nede, fastslo Raknes, som har høstet ubetinget ros for sitt debutalbum «Tangos, ballads & more».
To i ett ¤ Bassisten fra Midsund har vært markant i norsk jazz i en årrekke allerede, men da som medlem i en rekke konstellasjoner der andre har vært i front. Også denne gang lar han de andre musikerne skinne, selv om kompisen Ola Kvernberg i store perioder holder også holder en lav profil.
Når han trår til for alvor, svinger det imidlertid herlig fra felestrengene.
Den som i størst grad fargelegger lydbildet, er nok likevel John Pål Inderberg med sin varmt klingende barytonsaksofon.
Men som en fornøyd tilskuer slo fast, smilende på vei hjem, så høres det til tider ut som om fele og saksofon er ett.
Salt sjø ¤ Det ble i aller høyeste grad et tilbakelent musikalsk møte med Raknes og kompani, der den før nevnte sommerfølelsen for alvor kom sigende et stykke ut i første sett.
Her kom smakebitene fra plata som perler på ei snor; «Almodovar», «Ardor» og «Morning Song» kom i rask rekkefølge.
Mot slutten av settet kom «The Spirit», tilegnet Charles Mingus. Lukket du øynene kjente du formelig lukta av salt sjø og varmen som slår opp igjen fra svabergene.
Velsmakende ¤ Musikk er et internasjonalt språk. Det ble bekreftet også denne kvelden, da «Niebla Del Riachuelo» ble innledet med «Draumkvedet». Et musikalsk samkvem på tvers av tid og rom.
Høydepunktene ble mange, og da bandet takket for seg og gikk av scenen hadde de servert en durabelig musikalsk middag.
De ble klappet inn igjen til en dessert, og for en dessert.
Joni Mitchells «All I want», med kun bass og trommer, var bare forsmaken. I «Spain» ga bandet en oppvisning i virtuos musisering som kommer til å sitte i lenge.
Steinar Raknes og kompani kan komme til å bli Norges neste store jazzeksport. Argentina kan i alle fall glede seg.
Av Kjell Ove Holsbøvåg
Dersom musikken til Steinar Raknes skal beskrives, må det være som en sval sommerbris på en sensommerdag.
Slik føltes det i alle fall da han sammen med Ola Kvernberg, John Pål Inderberg og Erik Nylander inntok hotellkjelleren på Sunndalsøra, og leverte den 50. konserten i løpet av de fem år Sunndal Jazzklubb har eksistert.
Jubileumsgaven til seg selv, var et lag musikere i den ypperste norgeselite. Musikere som fra Sunndalsøra, dro videre til Volda søndag. Og derfra vendte nesen mot Argentina der de skal være i to uker.
– Vi skal vel spille fem konserter der nede, fastslo Raknes, som har høstet ubetinget ros for sitt debutalbum «Tangos, ballads & more».
To i ett ¤ Bassisten fra Midsund har vært markant i norsk jazz i en årrekke allerede, men da som medlem i en rekke konstellasjoner der andre har vært i front. Også denne gang lar han de andre musikerne skinne, selv om kompisen Ola Kvernberg i store perioder holder også holder en lav profil.
Når han trår til for alvor, svinger det imidlertid herlig fra felestrengene.
Den som i størst grad fargelegger lydbildet, er nok likevel John Pål Inderberg med sin varmt klingende barytonsaksofon.
Men som en fornøyd tilskuer slo fast, smilende på vei hjem, så høres det til tider ut som om fele og saksofon er ett.
Salt sjø ¤ Det ble i aller høyeste grad et tilbakelent musikalsk møte med Raknes og kompani, der den før nevnte sommerfølelsen for alvor kom sigende et stykke ut i første sett.
Her kom smakebitene fra plata som perler på ei snor; «Almodovar», «Ardor» og «Morning Song» kom i rask rekkefølge.
Mot slutten av settet kom «The Spirit», tilegnet Charles Mingus. Lukket du øynene kjente du formelig lukta av salt sjø og varmen som slår opp igjen fra svabergene.
Velsmakende ¤ Musikk er et internasjonalt språk. Det ble bekreftet også denne kvelden, da «Niebla Del Riachuelo» ble innledet med «Draumkvedet». Et musikalsk samkvem på tvers av tid og rom.
Høydepunktene ble mange, og da bandet takket for seg og gikk av scenen hadde de servert en durabelig musikalsk middag.
De ble klappet inn igjen til en dessert, og for en dessert.
Joni Mitchells «All I want», med kun bass og trommer, var bare forsmaken. I «Spain» ga bandet en oppvisning i virtuos musisering som kommer til å sitte i lenge.
Steinar Raknes og kompani kan komme til å bli Norges neste store jazzeksport. Argentina kan i alle fall glede seg.