mp3 spiller
"Noe å varme seg på" - Tønsberg Blad
05.12.2008 14:15 by Steinar Raknes
Steinar Raknes: "Tangos, Ballads And More"
(Park Grammofon/ Musikkditributørene)
Anmeldt av
Erik Munsterhjelm
En plate å varme seg med/ på nå som den iskalde vinden igjen har begynt å gjøre seg gjeldende. Molde-bassisten Steinar Raknes beveger seg denne gang, som man forstår ut fra albumets tittel, mot de mer sørlige breddegrader. Her det tango og bossa som gjelder. Med seg for å skape den rette stemningen har Raknes fått en trio bestående av John Pål Indreberg (saksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Resultatet er det da heller ikke noe å si på. Det låter rett og slett vakkert. Behagelig i tonen, avslappet i uttrykket. Spesielt barytonsaksofonen til Indreberg skal, med sin mørke, dype tone, få ta en vesentlig del av ansvaret for at lydbildet er blitt så veltemperert og overbevisende som det er. Og i samspill med Kvernbergs levende fiolintoner (f.eks. på Raknes' egen, flotte "Ardor"), blir dynamikken ytterligere understreket. Raknes bassing samt Mjåset Johansens visping på trommeskinnet ligger der hele tiden som det helt nødvendige, pulserende grunnelementet. Om ikke denne platen er velsmakende, så vet jammen ikke jeg hvilke som skulle være det.
(Park Grammofon/ Musikkditributørene)
Anmeldt av
Erik Munsterhjelm
En plate å varme seg med/ på nå som den iskalde vinden igjen har begynt å gjøre seg gjeldende. Molde-bassisten Steinar Raknes beveger seg denne gang, som man forstår ut fra albumets tittel, mot de mer sørlige breddegrader. Her det tango og bossa som gjelder. Med seg for å skape den rette stemningen har Raknes fått en trio bestående av John Pål Indreberg (saksofon), Ola Kvernberg (fiolin) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Resultatet er det da heller ikke noe å si på. Det låter rett og slett vakkert. Behagelig i tonen, avslappet i uttrykket. Spesielt barytonsaksofonen til Indreberg skal, med sin mørke, dype tone, få ta en vesentlig del av ansvaret for at lydbildet er blitt så veltemperert og overbevisende som det er. Og i samspill med Kvernbergs levende fiolintoner (f.eks. på Raknes' egen, flotte "Ardor"), blir dynamikken ytterligere understreket. Raknes bassing samt Mjåset Johansens visping på trommeskinnet ligger der hele tiden som det helt nødvendige, pulserende grunnelementet. Om ikke denne platen er velsmakende, så vet jammen ikke jeg hvilke som skulle være det.